Sarpsborg 08 – Start 4-4) Først da Start la seg bakpå for å sikre seg tre poeng, ble Sarpsborg 08 til å kjenne igjen.
I en seriepremière som var like målrik som spillemessig svak fra hjemmelagets side, dro Roar Johansens lag i land ett poeng. Og det etter å ha ligget under 0-3 og 2-4.

Sterk moral og gode innbyttere gjorde underverker i et oppgjør der Sarpsborg 08 ikke lignet seg selv. Med ett unntak, kanskje: Måten baklengsmålene kom på. For at både dødballsituasjoner og innlegg som blir slått mellom midtstopper og keeper ender med baklengs, så vi dessverre så altfor mange ganger også i fjor.
Bortsett fra det var det fint lite gjenkjennbart de 2.342 premièreklare tilskuerne på Stadion fikk oppleve i april-kulda.

Sarpsborg 08s hovedproblem i går var pasningsspillet. Eller skal vi si mangelen på sådant. Det som er 08s varemerke nummer én – det hurtige og presise kombinasjonsspillet – var helt fraværende. Om det skyldes at Mons Ivar Mjelde (Start-treneren) møtte Roar Johansen akkurat som Tom Nordlies Kongsvinger gjorde i treningskampen for en drøy uke siden (4-1), nemlig med et meget høyt press, vites ikke. Men faktum er at Sarpsborg ikke fikk flyt i pasningsspillet i det hele tatt.
Spesielt gjaldt dette sentralt i banen, der verken stopperne Ole Heieren Hanen og Magnar Ødegård eller den sentrale midtbaneduoen Stanley Ihugba og Erik Jonvik, hadde noen spesielt god dag med ballen i beina. Dermed ble kombinasjonsspillet på Starts banehalvdel borte, og Start fikk kampen dit de ville.

I tillegg virket flere av Sarpsborg 08s spillere preget av premièrenerver, men også preget av Starts tidlige mål (seks minutter). At Sarpsborg 08 også gikk til pause på stillingen 0-2 uten å ha produsert en eneste målsjanse, var også med på å prege laget. At det ble 0-3 to minutter etter pause, gjorde ikke saken bedre.
Heller ikke at Start øket til 4-2 etter at Martin Wig med Sarpsborgs to første avslutninger på mål hadde gjort 1-2 og 2-3, skulle tilsi at hjemmelaget skulle ta poeng.
Men da innbytter Nicolay Solberg reduserte til 3-4, og Start tenkte mer på å forsvare seg til seier enn å gjøre flere mål, snudde kampbildet.

De siste 20 minuttene var nemlig Sarpsborg 08 gode. Da fikk man endelig de offensive kombinasjonene til å sitte, samtidig som de mange lange ballene opp mot innbytterspiss Øyvind Hoås og hans våpendrager Martin Wiig, både ga hel- og halvsjanser.
Men det skulle gå helt til 2,44 på overtid, før poenget ble sikret. Mehmed Divanovic prikkskjøt#4-4 med en deilig markkryper.
«Meto» Divanovic utgjorde sammen med Øyvind Hoås og Nicolay Solberg en meget god innbyttertrio. Trioen beviste det Roar Johansen har sagt i hele vinter: Nemlig at bredden i årets 08-stall kan bli helt avgjørende.
Det er sterkt å vinne fotballkamper på såkalt dårlige dager.
Enda sterkere er det å ta poeng når man ligger under med tre mål på hjemmebane.
Tar en også med at motstanderen var Start, et lag som i likhet med Sarpsborg 08 har bestemt seg for å være «nede for å snu» i 2012, har en oppsummert Sarpsborg 08s seriepremière.
Det endte 4-4.
Ikke dårlig når man ikke er til å kjenne igjen

Denne gjengen skal ned for å snu. En selvransakelse gjør at vi tror den målsettingen blir en realitet.

Vinteren har vist at endringen av spillestil og oppstramningen av treningsarbeidet er de største kriteriene for Sarpsborg 08-suksess i årets 1. divisjon.
Borte er den nærmest grenseløse naiviteten og misforståtte «hold ballen i laget»-stilen som gjorde tampen av eliteseriedebuten mer eller mindre pinlig.

2012-utgaven av Roar Johansens lag preges av noe helt annet:

• 4-2-3-1-systemet baseres defensivt på to «vaktbikkjer» sentralt på midten. Dette eliminerer i stor grad de kontringene imot som var et stort problem i fjor.

• Mens «diamant»-formasjonen var basert på å tråkle seg gjennom motstanderens forsvar sentralt i banen, er årets Sarpsborg-lag mye mer opptatt av å komme rundt på kantene. Brudd i lengderetning langs sidene var en sjeldenhet i fjor – nå fosser Glenn Roberts og Mohamed Elyounoussi rundt motstanderens sidebacker.

• Mens laget som rykket ned i fjor så slitent og lite løpssterkt ut, har årets lag trent mer, bedre og hardere.

• I tillegg er bredden i årets mannskap atskillig bedre enn fjorårets. Mandag vil det sitte folk på benken som spilte et tosifret antall eliteseriekamper i fjor.

Dersom man i tillegg tar med i beregningen at man nå skal spille på et lavere nivå enn i fjor, er det all grunn til å være optimist.
Rett og slett fordi 2012-utgaven av Sarpsborg 08 ser mye mer ut som et moderne fotballag enn 2011-gjengen.

Etter fjorårets eliteserieeventyr satt jeg igjen med en følelse av at Sarpsborg 08 ikke tok vare på den sjansen det historiske opprykket høsten 2010 innebar. Fordi man verken forberedte seg godt nok eller hadde en stil som passet det beste nivået i norsk fotball.
Når jeg ser årets lag, får jeg en helt annen følelse. En følelse av at det ikke alltid ser like vakkert ut, men at man i større grad er opptatt av effektivitet. Det ser ut som man har tatt med seg det beste fra diamantformasjonen– pasningsspillet – og blandet det med en mer gjennombruddshissig og direkte spillestil.
I sum blir det veldig spennende.
Og jeg synes det er imponerende av trener Roar Johansen å ta konsekvenser av den selvransakelsen både ham og omgivelsene rundt klubben var gjennom etter nedrykket. Jeg vet om nok trenere som i samme situasjon ville holdt på sitt, lukket øyne og ører for omverdenen – og kjørt videre etter sin egen overbevisning.
Slik gjør trenere som setter seg selv høyest.
Roar Johansen er ikke en slik.

Etter det jeg har sett i vinter, er jeg ikke redd for å tippe Sarpsborg 08 som opprykksfavoritt nummer én. Utfordrerne er flere. Først og fremst kanskje Start, Glimt og Kongsvinger, men ingen av disse er i mine øyne større favoritt enn Sarpsborg 08.
Utfordringen ligger i å holde fokus og trøkk gjennom en lang og vanskelig sesong der så godt som alle lag kommer til å legge seg bakpå og la Sarpsborg 08 stå for underholdning og banespill.
Så får en bare håpe 08-supporternes rop blir sanne:
«Vi skal ned for å snu!»
Kick off: Mandag 9. april kl. 15.00.

Og slik tror SA årets 1. divisjon ender:
1. Sarpsborg 08
2. Start
3. Bodø/Glimt
4. Kongsvinger
5. Sandefjord
6. Hamarkameratene
7. Ranheim
8. Bryne
9. Tromsdalen
10 Alta
11. Notodden
12. Strømmen
13. Hødd
14. Bærum
15. Ullensaker/Kisa
16. Mjøndalen

Direkte opprykk: De to beste.
Kvalifisering: Lag tre til seks.
Direkte nedrykk. De fire svakeste.

(Lillehammer–Sparta 3–0, 3–2 i kamper) Hvordan kunne et suverent mesterlag bli redusert til en middelmådighet på ett år?

Lørdag 9. april 2011: Sarpsborg by står på hodet etter at Spartas tredje NM-gull i ishockey er i boks. Stavanger er slått 4–1 i kamper i finaleserien.
Fredag 16. mars 2012: En miserabel Sparta-sesong ender med kvartfinaletap for Lillehammer. Den svakeste Sparta-sesongen siden 2005/2006 er et faktum.
I «Hockeytown» er folk frustrerte. Skuffete. Og mange også synlig sinte – for ikke å si forbannete.

Betyr det at sarpinger er blitt blaserte og høye på pæra etter at det første NM-gullet på 22 år ble sikret i fjor?
Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror ekte hockeysupportere i denne byen har opplevd så mange nedturer at de normalt sett tåler en sesong med femteplass i serien og «play off»-exit allerede i kvartfinalen.
Men poenget er at vi trodde på noe annet. Fordi forventningene fra Sparta-kontoret i kjent stil ble skrudd i været foran sesongen. Og fordi vi ble fortalt at de gullguttene som forsvant etter fjorårssesongen ble erstattet av spillere på samme nivå.

Med fasit i hånd vet vi at så ikke var tilfelle. Rett og slett fordi Matt Robinson, Dion Knelsen, Tommy Kristiansen og sluttspillsheriffen Drew Fata var fenomenale spillere.
Det ordet vil jeg ikke bruke om de som har utgjort importene på årets Sparta-lag. I sum er det langt flere av dem som har vist seg å være middelmådigheter enn de som har innfridd forventningene gene som ble stilt til dem.
Igjen altså sett i forhold til de vi sammenligner dem med; heltene som skjøt Sparta til gull i fjor.

Og da står vi kanskje igjen med at Sparta har et kommunikasjonsproblem overfor Sarpsborgs befolkning? For hvorfor hausse opp et lag man innerst inne sannsynligvis vet ikke er godt nok til å vinne edelt metall?
Er det ikke bedre å si det som det er; nemlig at den økonomiske situasjonen gjør at man forventer et mellomår der laget bygges opp på litt sikt og der en bronsemedalje og semifinaleplass kanskje er de mest «hårete» målene man kan sette seg?
Jeg tror sarpingene hadde godtatt det. Og jeg tror ikke de hadde sluttet å kjøpe sesongkort av den grunn, noe som naturligvis – og forståelig nok – alltid vil være Sparta-ledernes frykt.

Et «annus horribilis» for Spartas del endte i gårsdagens Lillehammer-seier:
Et år sterkt preget av det elendige økonomiske resultatet fra kalenderåret 2010 – et underskudd som har gjort at lønnsbudsjettet i 2011/12 ble kraftig kuttet fra gullsesongen i fjor.
Et år der både trener- og spillerrekrutteringen ikke slo til, noe blant annet sparkingen av trener Peter Johansson beviser.
Og et år der sentrale spillere i for stor grad enten har vært ute av form eller skadet – eller begge deler.
Nå står Tore Jobs & co. overfor tøffe utfordringer. Ikke minst siden de slåss om tetplassene i norsk hockey med to lag som har ressurser i ryggen Sparta bare kan drømme om. Stavanger og Lørenskogs «rike onkler» gir disse klubbene en enorm økonomisk handlefrihet, noe som gjør at Sparta må tenke annerledes.
Nå handler det om å finne og også dyrke sin egenart.
Jeg mener nøkkelen ligger i å utnytte det Stavanger og Lørenskog ikke har; nemlig en god, bred og velfungerende ungdomsavdeling. Framtidens Sparta-lag må bestå av fjerde- og helst også tredjefemmerspillere som snakker sarpedialekt. Da kan pengene brukes på å hente inn de ekstreme stjernene – de som koster så mye at de garanterer for en viss mål- og poengproduksjon.
Det må bli slutt på at fjerderekka består av utenbys spillere. De må «Hockeytown» lage selv.
Med de signalene som kommer fra de yngre lagene i Sparta nå, bør dette absolutt være mulig på litt sikt.

Det beste med idrett er at det alltid kommer en ny sjanse. Så også i ishockey.
For ett år siden sto vi på hodet.
Nå er hockeyfolket i Sarpsborg bare trist.
Fordi 2011/12-sesongen bare er til nytte dersom den brukes som motivasjon for det som komme skal; nemlig den lange reisen mot neste sesong.
Men egentlig er det som har skjedd siden gullfesten for et snaut år siden bare å glemme.
Fordi det dessverre kun kan kalles en fiasko!

Vi fikk tre døtre på sju år. Og vips så var fotball-kællen blitt håndballpappa.

Og nå, når jentene er 9, 12 og 16 år gamle, tilbringer jeg mer tid i håndballhaller enn jeg gjør hjemme i heimen på Grålum. I hvert fall føles det sånn. Men jeg klager ikke. Langt der ifra. For stort sunnere hobby enn håndball kunne ikke mine tre håpefulle ha valgt.

Den siste uka har vi i SA fokusert på håndballen i Sarpsborg. Vi har brukt mer tid på framtid enn fortid – og jeg håper og tror vi har oppnådd det vi satte oss fore på forhånd: Å få i gang en debatt om hvordan håndballen i kommunen vår kan bli bedre. Og ikke minst hvordan vi skal gjøre en av landets beste håndballbyer på ungdomssiden til en by å regne med også på seniornivå. For i en by der det myldrer av håndballspillere, er det for dårlig at vi har et bunnlag i 2. divisjon (SIL) som det beste seniorlag.
Det er alle enig i.

De siste dagers SA-artikler har vist at det er mange årsaker til at seniorhåndballen er på det nivået den er. Det handler om økonomi. Det handler om konkurransen mellom klubbene i Sarpsborg. Det handler om at nabobyene våre Fredrikstad og Halden ligger lenger framme. Og det handler om tilfeldigheter – som det som gjorde at Halden rykket opp fra 2. divisjon i fjor og ikke SIL.
Jeg tror det blir altfor enkelt å peke på én hovedfaktor. Og det er i hvert fall totalt meningsløst å lete etter syndebukker. Her må vi snarere få alle gode krefter i håndball-Sarpsborg til å tenke likt. Og skaffe seg et felles mål. Og legge gamle uenigheter og gammel konkurranse bort.

Penger er alltid et tema. Og penger kan løse det meste. Når profilerte ledere i byen vår sier at jentene er taperne på sponsormarkedet, så har de rett i det. Fordi Sparta og Sarpsborg 08 er så markante på herresiden. Men jeg minner om hva Sarpsborg 08s damelag klarte å skaffe av midler på kort tid da det ble bestemt at man skulle innlemme jentefotball i byens samarbeidslag. Selvfølgelig har de fått drahjelp av 08s opptur – men likevel er det et faktum at næringslivet her har stilt opp.
Og apropos penger: Hvem ville for fem år siden trodd at en fotballklubb i Olavs by skulle ha en omsetning på 25 millioner kroner?
Svar: Ingen!
Her handle det om å våge. Og om å skape et produkt som er godt nok.

Og jeg minner igjen om hva som gjorde at fotballokomotivet tok av etter å ha stått dønn stille i flere tiår: Samarbeid!
Først da kommunens klubber bestemte seg for å stå sammen, ble det fart på sakene. Og ja; det har kostet mye for veldig mange mennesker. Og det har vært smertefullt for enda flere. Men i dag ser vi resultatet i form av toppfotball, godt samarbeid på spillerutviklingssiden – og enda mer gledelig; klubbene ute i lokalsamfunnene består som før. Og de gjør det uavhengig av at de beste søker mot den klubben som har tatt på seg ansvaret for å skape toppfotballspillere.
Og som håndballpappa er det akkurat det jeg ønsker: At man skaper prosesser som ender ut i gode tilbud både når det gjelder topp og bredde. Det er nemlig feil å si at det ene slr i hjel det andre!

Sist lørdag så jeg en fantastisk håndballkamp i Grålumhallen. J16-lagene til SIL og Tindlund møttes i et hei, dundrende lokaloppgjør i en landsomfattende serie med de beste lagene i Norge. Spillere født i 1995 og 1996 gjøv løs på hverandre i en fartsfylt match med fullsatte tribuner. «Underdog´en» Tindlund stjal ett poeng fra SIL, det eneste poenget SIL har mistet i seriesammenheng denne sesongen.
Samtidig banket Tveters 16-åringer andre lag i samme serie i Trondheim. Etter seks seriekamper er alle tre lagene plassert høyt oppe i sine avdelinger. Jeg får gåsehud av tanken på hvor bra det kunne blitt dersom man slo dette sammen.
SA har kastet loddet. Eller skal vi kanskje si ballen. Vi oppfordrer håndballedere i byen til å tenke nytt. Til å tenke samarbeid. Og til å se framover.
Som tidligere nevnt: Det kryr av håndballspillere i denne byen. Og det kryr av spillere som trener mye – ja, det er vel strengt tatt bare vi voksne som setter begrensninger på hvor mye de trener.
Vi trenger en debatt. Og vi trenger den nå.
Til slutt et forslag:
I 2016 er byen vår 1000 år.
Kanskje vi skal satse på at vi på vårparten det året også skal feire at vi igjen har et damelag som har rykket opp i eliteserien i håndball?
2016: Det betyr at håndball-Sarpsborg har sesongene 2012/13, 2013/14, 2014/15 og 2015/16 på seg.

Prosjekt 2016. Hvem tar utfordringen?

17 poeng på 26 fotballkamper setter «annerledesklubben» Sarpsborg 08 på nye prøver.

Sarpsborg 08s ledelse, både den som sitter på trenerbenken og på styrerommet, har vært i hardt vær før. Deres omtalte økonomiske og administrative snuoperasjon var enorm, og la grunnlaget for årets eliteseriespill.

Men nå ligger nye problemstillinger på bordet. Nå handler det mer om rene sportslige vurderinger. Vurderinger som går på hvorvidt fotballfaget blir godt nok ivaretatt med dagens sportslige regime, og om man er gode nok både som enkeltbrikker og som team.
Jeg greier ikke å tolke de siste måneders resultater annerledes enn at dagens sportslige apparat må styrkes.

Og samtidig som det blir altfor enkelt å legge all skyld på én mann, hovedtrener Roar Johansen, er det utvilsomt han som har det overordnete ansvaret. Jeg sier ikke dermed at Johansen nødvendigvis må bort – for han er ikke noen dårligere trener i dag enn etter premièreseieren over Molde (3-0). Men jeg tror han kan trenge en dreven topptrener med pondus og andre egenskaper enn seg selv, ved sin side.
Roar Johansen betyr for mye for Sarpsborg 08s identitet til at han skal hives på dør. Han passer som hånd i hanske til den strategien og handlingsplanen klubben styres etter. Der åpenhet, inkludering og en positiv fotballstil er sentrale elementer.
Men samtidig som Johansen holder mål i lange baner som klubbambassadør, har 2011-sesongen avslørt mangler som til en stor grad nok kan tilskrives liten erfaring. Og akkurat det er ikke rart. For Johansens karrierekurve, fra jobben som keepertrener i 1. divisjon til hovedtrener i eliteserien, er brattere enn noen annen jeg kjenner til i norsk fotball.

Men Sarpsborg 08 har større sportslige utfordringer enn bare på trenersiden. Først og fremst handler det om spillerrekruttering. Når man går til en debutsesong i eliteserien uten å hente inn én eneste soleklar forsterkning – og gjentar det samme i sommerferien – beviser det at systemet ikke er godt nok. Og det viser jo bare hvordan – og jeg glemmer ikke de manglende økonomiske musklene klubben rår over – klubben har bommet på overgangsmarkedet.

Siden den hellige FFK-kampen 6. november 2009, har ikke 08 fått inn én, eneste spiller som med fasit i hånd er betydelig bedre enn de 11 som sendte FFK ned (2-0). Morten Giæver, som har erstattet Bjørnar Johannessen siden 2009-laget, er det nærmeste man kommer et hederlig unntak.
Ansvaret for spillerkjøp må i en klubb som Sarpsborg 08 deles mellom trener og øvrige sportslige ledelse. Og sammen har nok disse sett seg så blind på sin egen definerte spillestil at man ikke har hentet inn spillere med komplementære ferdigheter. Det er slike spillere som kunne utlignet noe av den 11 poeng store avstanden det er mellom Sarpsborg 08 og for eksempel FFK.
Fem og en halv uke gjenstår av eliteseriesesongen. På den tiden må det legges planer for hvem og på hvilken måte man skal ta «annerledesklubben» tilbake til eliteserien.

For noe annet mål for 2012 vil vi ikke høre snakk om!

Etter snaut to år, er det bare å glemme 6. november 2009.

For nå er det bare en syltynn teori som holder liv i håpet om at Sarpsborg 08 holder plassen i eliteserien. Og det takket være naboen fra Fredrikstad. Gårsdagens ydmykelse var vond å svelge. Ikke bare fordi erkerivalen vant. Og ikke bare fordi de vant på en for Sarpsborg 08s del håpløs måte.

Det aller verste var at FFK beseglet Sarpsborgs nedrykksskjebne.
Og det er rett og slett til å grine av.
Samtidig som det bare er til å legge nidvisa om «det var vi som sendte Frek´stad ned, hurra, hurra» og Fossefallets banner med «Always remember the 6 of November» på hylla for godt.
Av respekt for den byen i Nedre Glomma-regionen som faktisk har et fotballag i toppdivisjonen i 2012.
Og den byen er ikke Olavs.
Et bilde på nedturen
FFK er ikke noe fantastisk fotballag. Men de har mer smartness, mer muskler og bedre enkeltspillere enn Sarpsborg 08. For hjemmelaget del var lokaloppgjøret et bilde på det som har vært lagets bane i eliteserien:
Latterlig lettkjøpte baklengsmål.
Og:
Misbrukte målsjanser.
Jeg kjenner at jeg er temmelig lei av å skrive om akkurat det. For det det egentlig handler om er selvfølgelig at Sarpsborg 08 ikke er gode nok til å spille i eliteserien.
Og da kan vi bare spekulere oss grønne om hvordan det kunne ha vært dersom Øyvind Hoås, Michael Røn og Berat Jusufi hadde vært skadefrie hele sesongen.
Det kunne vært annerledes. Men den diskusjonen er like uinteressant som det er å snakke om hva som nå må skje på de seks siste kampene for at Sarpsborg 08 skal beholde plassen.

For Roar Johansen og hans menn handler resten av sesongen nå om to ting:
Først og fremst å gå ned med æren i behold. Altså ikke kollapse totalt.
Og deretter handler det om å bruke de siste ukene av sesongen på å lære enda mer om hvordan det er å spille med de aller beste. Slik at man står enda bedre rustet til det som forhåpentligvis blir en rask retur til det gode selskap.
For sarpepublikummets opptreden i motgangen på Stadion i går viser at denne byen har fått smaken på toppfotball og at vi er en by som står bak laget også i motgang.
Når en vet at de fleste i dagens spillerstall fortsetter også neste år, samtidig som man økonomisk sett snart er friskmeldt, ja, da er det grunn til å se lyst på framtiden.
Selv om vi nå først og fremst må glemme 6. november.

Gullhjelmene fra 11. april kan fort bli både en velsignelse og en forbannelse for Sparta.

For Spartas dobbelttriumf i eventyrsesongen 2010/11 gjør laget fra Hockeytown til fritt vilt i år. Sparta skal jaktes og tvinges ned fra tronen. Det er tanken på dette som har hjulpet spillere i Stavanger, Vålerenga, Lørenskog og Lillehammer gjennom sommerens hardtrening.

Samtidig vil det kravstore Amfi-publikummet ha mer. Mer av de elleville scenene etter finaletriumfen mot Stavanger. Mer av folkeansamlingen på torget – og mer av jublende bilder av kongepokalen og gullhjelmer i SA.
Mye vil som kjent ha mer – og når landets beste hockeypublikum har fått smaken av gull, vil det bare ha mer.
Og mer og mer og mer!
Mer enn noen gang gjelder nå Tore Jobs sine ord: Vi henter spillere til denne klubben som tåler trøkk og som takler det presset det innebærer å bære den blå drakta.
For nå skal Sparta-spillerne forsvare gullet sitt.
Sånt sett har de alt å tape.

Men Peter Johansson og Sjur Robert Nilsens menn har også alt å vinne. Fordi ingenting trigger en idrettsutøver mer enn å gjenskape suksess. Ser en bort fra Vålerenga, som periodevis har vært uimotståelige i norsk hockey, er det kun Storhamar (1995, ´96 og ´97) som har greid å vinne kongepokalen to eller flere år på rad. Det siste tiåret har både Storhamar, Vålerenga, Frisk-Asker, Stavanger og Sparta blitt norgesmestere. Bare Vålerenga (2005, ´06 og ´07) greide å gjenskape suksessen. Det er her Spartas motivasjon nå må ligge. De som opplevde jubelsesongen i fjor, må finne tilbake til go’følelsen og kjenne på hvor fantastisk godt det var å oppnå målet. For nykommerne, de som ikke vant i fjor, bør ikke motivasjon være noe problem.
Sliter de med akkurat det, har de absolutt ingenting i Hockeytown å gjøre.

Sparta er selvfølgelig en av favorittene også i år. Men der lag som Stavanger, Lillehammer og også Vålerenga er styrket, har Sparta et noe svakere lag på papiret. Ikke fordi nykommerne nødvendigvis ikke holder mål, men fordi de spillerne som er borte var så vanvittig gode og viktige. Spesielt backrekka er svekket. Ikke fordi Henrik Ødegaard eller Eric Olimb er dårlige hockeyspillere, men fordi Mat Robinson, Jonas Elofsson og sluttspillsheriffen Drew Fata var så fantastisk betydningsfulle for fjorårets gullutgave.
Og så gjenstår det å se om Brandon Buck blir den poenggarantisten som Dion Knelsen var det spesielt i fjorårssesongens siste halvdel.
Pucken kan slippes for en fantastisk interessant hockeysesong.
Der Sparta har alt å tape.
Og mest å vinne!

Jeg har ikke et vondt ord å si om Hugues Wembangomo som fotballspiller. Annet enn at han ikke er noen spiss.

Og derfor blir et av landets aller største forsvarstalenter et bilde på krisa i Sarpsborg 08 når han de siste 22 minuttene spiller helt på topp i en eliteseriekamp mot Vålerengas stjernegalleri. Det sier litt om problemene i Sarpsborg 08 når Roar Johansen må bruke sin kanskje minst målfarlige spiller «up front».
Nå vet jeg utmerket godt at det var en gambling fra 08-benkens side. Og jeg liker trenere som tar sjanser i motgang. Det var sikkert også fornuftig å erstatte Øyvind Hoås sin defensive hodestyrke når to-metersmannen ikke orket mer. Men det blir likevel håpløst å bruke en back-reserve uten en eneste nettkjenning i eliteserien i rollen som spiss.
Da er det liksom ikke rart at Sarpsborg for andre hjemmekamp på rad – og for fjerde gang på de fem siste kampene – går av banen uten å score mål. Uten at jeg engang antyder at det er Hugues Wembangomos skyld.
Sarpsborg 08 spilte en god førsteomgang på et fullsatt Stadion lørdag kveld. Men typisk nok gikk Morten Giævers praktfulle skudd i stanga. Og typisk nok overså dommer Per Ivar Staberg fellingen av Kjetil Berge inne i Vålerengas felt. Mer hyggelig var det at den nye 4-4-2-formasjonen satt godt defensivt, samtidig som Stanley Ihugba viste at Sarpsborg 08 i nigerianeren har fått en mann som både kan fighte og spille ball. Sammen med Joackim Jørgensen danner han en fin forsvarslås midt på banen.
Men det er heller ingen tvil om at systemomleggingen har gjort Sarpsborg 08 mer forutsigbare offensivt. Sånn sett savner vi midtbanediamanten når laget har ballen. Men noe må man ofre på trygghetens alter. Derfor må heller trenere og spillere i fellesskap finne ut av hvordan man også skal bli bedre offensivt med to flate firere og et spisspar på topp.
Etter den gode førsteomgangen, gjentok dessverre historien seg fra Lillestrøm-kampen etter pause. På Åråsen var det Frode Kippe som la grunnlaget for LSKs første mål, lørdag var det VIF-kjempen André Muri. At motstanderens to beste hodespillere blir gitt fritt leide på corner, er rett og slett ikke godt nok på dette nivået.
På 0-1 gikk mye av lufta ut av ballongen. 0-2 kom, akkurat som mot Lillestrøm, på en overgang imot. Og resten handlet mest om et godt Vålerenga-lag og et hjemmelag uten selvtillit.
Og i slike situasjoner hjelper det sjelden å gamble med backreserver som spisser.
Selv om Roar Johansen skal ha for forsøket.