Den ene halvdelen av dette bildet tok barndommen min. Den andre har jeg brukt
store deler av mitt yrkesaktive liv på.

Det var i hvert fall slikt de føltes da jeg så de to lagene fra retrokampen i
Sparta Amfi bli avbildet etter endt dyst. Der var barndomsheltene og ungdoms-
heltene side ved side med de jeg har fulgt tett, intervjuet, slaktet og skrytt av
opp gjennom årene i SAs spalter. Det føltes som hele livet mitt var der ute på
isen – og samlet til dette smått historiske bildet.

Det var flere enn jeg som hadde klumpen i halsen og en tåre i øyekroken da ”Djura”
Olsson, Sivert Andersson, Tommy Skaarberg, Igor Mishukov, Janne Claesson og hva de
nå heter alle sammen gled inn på Amfi-isen igjen. Det var stort. Og det er bare å
takke alle dem som har jobbet knallhardt for å få dette til.

Det er uaktuelt å rangere disse gamle og halvgamle Sparta-heltene. Uaktuelt å sette
dem opp mot hverandre. Men det er klart det alltid er noe eget med de første;
”Djura”, ”Bros”, ”Esa”, Beckman – de som for alvor gjorde hockey til publikumssport
i Sarpsborg. Da Sivert Andersson tok piruetten sin, ”Djura” Olsson selvfølgelig
stod akkurat der keeperreturen kom og satte den i garnet og Lasse Beckman ba om
time out og etter det snudde matchen – ja, da var det bare tåka som manglet i
Amfi´n. Ellers var det som i gode, gamle 80-tallsdager.

Og akkurat som det er spesielt med de første, er det spesielt med de egne
produktene; sarpingene. Slike som ”Blekka” Bekkerud og Per Christian Knold, ved
siden av dagens kaptein Jonas Andersen de beste hockeyspillerne Sparta har fostret.
Men også Pål Andre Eriksen, Pål Raab Lien, Geir Dalene, Jon Gundersen og Reino
Johansen. Slitere og trofaste klubbspillere. For ikke å snakke om Tommy Skaarberg,
Nils Witnes, Roar og Rune Eilertsen,Sten Gunnar Jørgensen, de av de tidlige
80-tallsheltene som har ekte sarpedialekt.
Lørdag var de der alle sammen – de to gullkapteinene Witnes og Roar Eilertsen
riktignok ”bare” i spillerboksen som lagledere.

Også Janne Classon, da. Ordentlige, reale, flinke Claesson; administrerende direktør
i Sverige i dag, beinhard spillende trener i Sparta Amfi fra 1989 til 1991. Eller
Timo Blomqvist, finnen som var en av NHLs beste defensive backer, men som aldri ble
virkelig elsket av andre enn backkollegaene og keeperne i Sparta. Fordi vi ikke
skjønte hvor god han var. Og fordi Sparta tidlig på 90-tallet var et synkende skip.

Og Igor Mishukov. Fantastiske, enorme Igor. Han som kom ”from Russia with goals” og
som skøyte-danset seg inn i alle sarpingers hjerter. Jeg husker jeg møtte ham på
Fornebu, husker jeg spiste middag med ham på Saga Hotell sammen med Janne Claesson,
Rune Eilertsen og Tore Pettersen den første kvelden han var i Norge. Og jeg husker
han ba pent om å få biff nummer to. Selv ikke hockeyspillere landslagsdiskusjonen
var vant til fete og blodige biffer i Russland i 1990. Lørdag danset han over
Amfi-isen igjen. Like vakkert og effektivt som for 20 år siden. Det er kunst det
Igor driver med. Verken mer eller mindre.

Jeg har nevnt en del, men langt i fra alle. De som ikke er nevnt, er ikke glemt.
Langt i fra. For lørdag var for eksempel tidenes beste Sparta-spiller (kåret av SA
ved årtusenskiftet) Stephen Foyn, 2000-tallsheltene Henrik Smångs, Joakim Backlund,
Torbjörn Johansson, Markku Takala og Fredrik Mällberg og den eneste spartanske
kasakhstaneren gjennom tidene, Vadim Tunikov, på plass. For å ha nevnt enda et
knippe.

Om jeg savnet noe eller noen? For uten den nevnte tåka, må det være Hans Eikegard.
80-tallsbacken burde vært med. Og så kunne man plassert Jan Hexeberg i
speakerboksen og Kai Robert i blå smoking syngende på ”Blå Bobler” på isen. Men
for alt jeg vet, kan for øvrig alle disse ha fått forespørsel om å være med.

Ellers var det en stor opplevelse vi fikk i Sparta Amfi lørdag ettermiddag, alle
vi som er merket for livet av et hockeylag fra Brevik.
Vi som på mange måter kan sammenfatte et helt liv gjennom et lagbilde.
Takk for kampen!
Og velkommen igjen til alle gamle helter!

At Sparta intensiverer ungdomssatsingen sin er ikke bare bra. Det er knallbra!

For de framtidige utgavene av byens elitelag i hockey må ikke bare være et lag av og for sarpinger. Det må også være et lag med sarpinger i sentrale roller.
Nå tror jeg nok klubbens langtidsmålsetting om 50 prosent sarpinger på laget, er vel ambisiøs om man ønsker å vinne noe. Men man må nærme seg dette målet – og man må uansett høyne nivået fra dagens.

I dag er et sted mellom 20 og 25 prosent av Spartas faste A-lagsspillere fra Sarpsborg by. Da regner jeg vel å merke med de som spiller jevnlig og som har faste roller i laget. Slik situasjonen er nå som vi går inn i den avgjørende fasen av sesongen, er Jonas Andersen, Petter Witnes, René Bøe og Tommy Kristiansen de fire spillerne med sarpedialekt som spiller for byens lag.
Om dette er godt nok, er et åpent spørsmål. Det er definitivt nok hvis Sparta vinner noe. Blir dette en sesong uten edelt metall, vil imidlertid garantert kritikken dukke opp.

For det er selvfølgelig et naturlig spørsmål om unge og lovende karer som Tobias Skaarberg og Fredrik Furuseth Andersen får den rette utviklingen når Sparta henter eksterne spillere både før og under sesongen. Denne sesongen har vi eksempler på flere nykommere som det er blitt satset på i stedet for eksempelvis Skaarberg og Furuseth Andersen.
Ikke alle av disse har etter min mening vært av en slik dimensjon at Sparta er et merkbart bedre lag med disse i startoppstillingen i stedet for de to nevnte unge og lokale spillerne.
Min påstand er at eksterne spillere skal hentes inn for å heve laget – ikke for å fylle det opp. «Fyllkalk» og grovjobbere må man lage selv. Og med den nye storsatsingen i ungdomsavdelingen er jeg sikker på at det blir tilfelle i enda større grad i framtiden.

For jeg går ut fra at det er ønsket om å produsere egne A-lagsspillere som gjør at Sparta nå både omorganiserer og bemanner opp ungdomsavdelingen. Ungdomsavdelingen får nå også ansvaret for 1. divisjons- og juniorlaget, noe som gjør at elitedelen av klubben kun inneholder A-laget. Man satser også på å hente ytterligere trenerkrefter fra Sverige, i kjølvannet av suksessen man har hatt med trenerkoordinator Janne Ericson og målvaktstrener Daniel Björnberg. Dette er en flott satsing som jeg tror er temmelig unik i norsk idrett – i hvert slik den økonomiske situasjonen er akkurat nå.
Sparta har tatt mange kloke valg de siste årene. Spørsmålet er om ikke dette om noen år viser seg å være et av de aller smarteste.

Er det riktig at en fotballklubb truer en annen med konkurs?
I utgangspunktet er det selvfølgelig ikke det. Fotballfamilien i Norge er stor, men
likevel ikke større enn at man bør prøve å holde sammen og innse at alle sliter med
stort sett de samme utfordringene.
Derfor er jeg veldig delt i synet på at Sarpsborg 08 truer med å sende FFK til
skifteretten for at den kriserammede klubben ikke har betalt de 375.000 kroner de
skylder 08 etter kvalifiseringskampen 6. november.

375.000 kroner er voldsomt mye penger. Ikke minst for Sarpsborg 08 som daglig sliter
med å stable en sunn økonomi på bena. Verden ser mye bedre ut i dag enn for bare
noen måneder siden, men fortsatt er gjeldsbyrden tung. Dette har klubbens ledelse
tatt hensyn til, og lagt aktivitetsnivået deretter. Blant annet gjennom å trene
utendørs på Stadion i kuldegrader i stedet for inne i dyre og varme Østfoldhallen.
Og derfor er det veldig bra og veldig naturlig at klubbledelsen kjører knallhardt
for å få de 375.000 kronene man har til gode av FFK. Det er også bra at man går
gjennom Norges Fotballforbund og bruker de riktige kanalene. Men om krasse
uttalelser i media og en slags «nå skal vi ta dere»-holdning er like bra, er jeg mer
usikker på.
For igjen: Man tilhører den samme fotballfamilien. Noe som faktisk til sjuende og
sist betyr at det som skader FFK også skader toppfotballens anseelse. Et toppfot-
ballmiljø Sarpsborg 08 i aller største grad er en del av.

Det hører også med til historien at det ikke er lenger enn trekvart år siden
Sarpsborg 08 var i FFKs sko. Da kunne FK Sparta Sarpsborg slått klubben konkurs med
et pennestrøk.
Selv om det er et helt annet regime og en annen ledelse i 08 nå, er det på sin plass
å minne om akkurat det selv om de to lokale klubbene heldigvis kom fram til en god
ordning .

FFK skylder altså Sarpsborg 08 375.000 kroner. Det ser det ikke ut til at klubben
bryr seg nevneverdig mye om. Med en arroganse som antakelig irriterer Sarpsborg 08-
lederne mer enn noe annet, unngår de å ha noen kommunikasjon med Sarpsborg-klubben
om saken.
Den samme arrogansen og manglende kommunikasjonen virker for øvrig å være FFKs aller
største problem. Sett utenfra ser det ut som klubben totalt har fjernet seg fra
folket – og gjennom det også kommer til å slite med å få sitt til nå trofaste
publikum til å hjelpe dem opp i eliteserien igjen.

Den nyvalgte formannen Svein Johannessen er en gammel rev i fotballgamet.
Forhåpentligvis skjønner han at noe av det første han bør gjøre er å ta en telefon
til sin 08-kollega Geir Lilletvedt.

Så kan fotballbrødrene slutte å krangle.

Årets hit i Sarpsborg bør også handle om fotballjentene.
Sangteksten ble skapt i Sparta Amfi: «Vi er særpingær alle sammen»! Etter hvert ble
den adoptert av fotballfansen, og refrenget runget blant annet taktfast over
Fredrikstad stadion en viss fredagskveld i november. De siste helgene har jeg for
øvrig også hørt den sunget på julebord – uten at det betyr så mye i denne sammen-
hengen…

Poenget mitt er at det er mye symbolikk i den enkle, men samtidig geniale,
supportersangen. Fordi den knytter oss sarpinger sammen, og viser at både Spartas
ishockeylag og Sarpsborg 08s fotballag er hele byens – og hele kommunens – lag.
Med fotballens nære historie, der samhold og fellesskapsfølelse ikke alltid har
stått like sterkt, blir jo symbolikken i sangteksten ytterligere styrket.

Men nå er det altså damefotball det handler om. Ildsjelene i Skjeberg Sportsklubb
og Hafslund IF er enige om at de ønsker seg inn i Sarpsborg 08 etter at Fredrikstad
Fotballklubb har skrinlagt planene om å ta damefotball opp på programmet. For
Sarpsborg 08 vil det være en berikelse å utøke aktiviteten, og det vil på en måte
også gjøre fotballsamarbeidet i Sarpsborg komplett. Med SAMS, med det gode
talentutviklingsprosjektet, med et juniorlag som favner spillere fra hele kommunen
og ikke minst 1. divisjonslagets opptur, bør et damelag utgjøre en slags prikk over
i-en.
Samtidig fortjener damefotball i Sarpsborg en slik sjanse. Historisk sett har det
vært noen spede forsøk på satsing både i Greåker og Hafslund, men man har aldri
greid å skape noen kommersiell interesse rundt laget. Det er det mulighet for nå,
uten at noen må tro at damefotball i Norge er noen stor butikk.
Men anerkjennelsen av å være en del av Sarpsborg 08 og de mulighetene det gir, har
absolutt jentene og deres ledere fortjent.

Gjennom det samarbeidet som nå skisserer, kan Sarpsborg bli sentrum for damefotball
i Østfold. Akkurat nå er fylket dårligst i landet på kvinnesiden, men det bør være
mulig for Sarpsborg å ta den posisjonen Sprint/Jeløy og senere Athene Moss hadde på
80- og 90-tallet. Og mulighetene for det er langt større om man er en del av en
enhet som Sarpsborg 08.
En forutsetning for et jenteinntog i 08 må være at man gjør damelagene til en slags
økonomisk uavhengig enhet. Klubben er jo midt oppe i en økonomisk snuoperasjon, og
da er det neppe lurt å påta seg enda mer kroneansvar.
Men det virker det som de aktive lederne for damefotballen i Sarpsborg er veldig
klar over.

Det er alltid like interessant å sette historiske idrettsprestasjoner opp mot
hverandre.
Det er samtidig alltid like vanskelig. For det er umulig å sette seg helt inn i de
ulike tidsperiodene det er snakk om, ikke minst siden utstyr, treningsfasiliteter
og andre ytre forhold er annerledes i dag enn de var det for noen tiår siden.

Det er ikke ofte en lokalavis som Sarpsborg Arbeiderblad må dra fram historiske
prestasjoner for å plassere en av dagens lokale sportspersonligheter i det rette
selskap. Gjennom min yrkesaktive periode i SA (siden 1989) har jeg hatt gleden av å
gjøre det to ganger:
Første gang var da Jens Arne Svartedal tok OL-sølv på sprintstafetten i Pragelato
Torino) i 2006. Og nå får jeg sjansen igjen. For Marianne Skarpnords bragd på
golfbanen i USA plasserer henne i en meget celeber gjeng med idrettsstjerner fra
byen vår. Jeg mener absolutt Skarpnord fortjener en plass sammen med denne
historiske Sarpsborg-kvartetten:
Petter Martinsen (National): OL-gull i turn (tropp i Stockholm i 1912.
Sverre Strandli (SIL): Europamester og verdensrekordholder i sleggekast på
1950-tallet.
Svein Thøgersen (Sarpsborg Roklubb): OL-sølv i roing i München i 1972 sammen med
Frank Hansen.
Jens Arne Svartedal (Trøsken): OL-sølv på lagsprinten i Torino i 2006 sammen med
Tor Arne Hetland. Verdensmester i sprint i Sapporo i 2007. Har så langt vunnet 12
verdenscuprenn.

Det som skiller Marianne Skarpnord fra den ovennevnte kvartetten er at hun bedriver
en idrett som trygt kan kalles en verdensidrett. Uten forkleinelse for de fire andre
fantastiske ambassadørene for byen vår, men verken troppsturn, sleggekast, roing
eller langrenn er såkalte verdensidretter. Golf, derimot, tåler den betegnelsen -
ikke minst i kraft av sin enorme kommersielle status. Dette gjelder spesielt i det
landet der hun har gjort sin hittil største prestasjon; USA. Dette setter Mariannes
prestasjon i ytterligere et perspektiv.

Jeg synes det er håpløst og meningsløst å sammenligne Skarpnords milimeterpresise
putter med Sverre Strandlis kraftfulle sleggekast. Like vanskelig som det er å sette
Petter Martinsens eleganse på turnmatta opp mot Svein Thøgersen og Jens Arne
Svartedals råhet og eksplosivitet i henholdsvis dobbeltsculleren og i skisporet.

Vi konstaterer heller bare at Sarpsborg har fostret noen fantastiske idrettsfolk.
Og at Marianne Skarpnord hører hjemme blant de største.

Onsdagens avis var et bevis på at sarpinger har greie på fotball!

Akkurat det visste vi for så vidt fra før – og det vet dem ikke minst
i Fredrikstad nå. Men faktum er at SAs fotballinteresserte lesere på
nett og papir kom med mange gode tips til Sarpsborg 08s «hodejegere»,
med sportslig ansvarlig Bjørn Inge «Bingen» Nilsen i spissen. Og kjenner
jeg «Bingen» rett, tar han folkets vurderinger med i sine egne når han
skal ut å forsterke byens 1. divisjonslag.

SA-leserne har sagt sitt, nå skal vi si vårt: I hodet mitt er det først
og fremst midtbaneleddet som må forsterkes. Og primært er det to
egenskaper Bjørn Inge Nilsen bør se etter:
Venstrebenspillere med pasningskvaliteter – også på dødball.
Midtbanespillere med målteft.
I løpet av jubelsesongen 2009 har de to eneste venstrebente spillerne i
stallen forsvunnet. Jon Andre Fredriksen (kant) forsvant til Hartlepool
i England, og Jørn Hagen (back) reiste hjem til Vestlandet. Rent spille-
messig er de to erstattet i rikt monn – ved karer som Joackim Jørgensen
(tilbake fra Lørenskog), Bjørnar Johannessen (Moss, legger nå opp) og Tom
Erik Breive (Skeid, usikkert om han fortsetter). Men når det gjelder
balansen i laget er behovet for venstrebente spillere definitivt til stede.
Dette blir forsterket av det faktum at venstreback Berat Jusufi har go´foten
til høyre på kroppen, og således kun bruker venstreslegga når han må.
Også i dødballsammenheng er det en kjempefordel å ha en venstrebent
«server» tilgjengelig. Både fordi det i mange posisjoner er helt naturlig
å bruke venstrebenet for å få best vinkel på et innlegg, men også for at
man ved å ha dødballtakere som bruker både høyre- og venstreben har flere
alternativer. Dette gjør også at man i større grad kan overraske motstanderen.

I tillegg til en eller to venstrebente spillere, trenger Sarpsborg 08 en –
eller helst flere – spillere som kan score mål fra midtbaneleddet. Michael
Røn er en slik type, men han sløste fælt med mulighetene på tampen av sesongen.
Bjørnar Johannessen har scoret mye mål, men er nå som kjent spillende trener
i Kråkerøy. Derfor bør Bjørn Inge Nilsen prioritere å finne midtbanefolk som
vet hvor målet står. Det vil også være positivt for spissduoen Martin Wiig
og Øyvind Hoås, som denne sesongen har tatt alt ansvar for målproduksjonen.

«Silly season» er i gang. Sarpsborg 08 har et utmerket utgangspunkt fordi
stammen i laget er så å si intakt.
Så gjenstår det å se hvilket «krydder» Bjørn Inge Nilsen & co. finner.
Ingen i Sarpsborg 08 kan i hvert fall si at de ikke har fått gode råd!

«Kællæne ved masta» vet hvilken by de støtter!
Derfor har Kjell Eivind Johannessen og Johnny Hansen
stått på samme plass på Stadion og støttet diverse
sarpelag i alle år. De var der med SFK. De var der med
Borg Fotball og FF Sarpsborg. De var der med Sparta,
med Sparta Sarpsborg, med Sarpsborg Sparta og nå med
Sarpsborg 08.
Ingen har foreløpig sett dem med et rødhvitt skjerf!

Kjell Eivind og Johnny lider absolutt ikke av det jeg
kaller «patriotschizofreni». De har altså ikke gjort
som en del av sine bysbarn – konvertert fra Sarpsborg
til Fredrikstad når det gjelder støtte til et fotballag.
Kjell Eivind Johannessen og Johnny Hansen har holdt seg
til blått – i medgang, men som oftest i motgang.

Jeg har ingen rett til å kritisere de sarpingene som sitter
kamp ut og kamp inn på Fredrikstad stadion med rødhvitt skjerf
om halsen. Jeg kan si at jeg ikke forstår dem – det kommer jeg
aldri til å gjøre – men folk får gjøre som de vil.
Det jeg imidlertid kan forsøke meg på, er å finne årsaker til at
det har blitt sånn. Hvorfor sarpinger i bøtter og spann uten videre
er blitt FFK-supportere?
Jeg tror hovedforklaringen ligger i hvor «syk» sarpefotballen var i
mange år. Jeg tror folk i denne byen var mektig lei alle intrigene,
problemene og krangelen – og tror de nådde et metningspunkt. Når de
så kunne få oppleve det stikk motsatte der nede ved Glommas utløp,
med entusiasme, samhold, et fantastisk stadion og et fotballag i
toppen, ja da ble de rett og slett tatt av bølgen.

Det er kanskje forståelig? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at disse
«patriotschizofrene» må ta et valg nå som FFK og Sarpsborg 08 møtes i
en avgjørende kamp på det samme sportslige nivået.

Valget bør jo være enkelt: Blod er som kjent tykkere enn vann, og det
har aldri vært særlig legitimt å like både mora og dattera. Derfor regner
jeg med at de sarpingene som har sett fotball med røde øyne på Fredrikstad
stadion de siste årene, bruker de blå «brillene» denne gang. For ett er i
alle fall sikkert: Man ser ikke en kamp mellom Fredrikstad og Sarpsborg
med ett rødt og ett blått øye. Dette er en match ingen som bor i Nedre
Glomma-regionen kan ha et nøytralt forhold til.

Sarpsborg 08 har fått mange nye venner de siste månedene. Framgangen både
på og utenfor banen har gitt resultater. Nå gjenstår det å vinne resten
– slik at også Sarpsborg 08 kan bli et folkets lag i Sarpsborg, akkurat
som Spartas ishockeylag er det.

Første steg på den veien er å få folk fra Sarpsborg til å kle seg i riktig
farge.
Og det kan vel ikke være å vanskelig?

Ingen i Sarpsborg 08 er overrasket over at juniorlaget
rykker ned fra interkretsserien.

Og det til tross for at bylaget er blant landets aller beste
til å produsere fotballspillere som er gode nok både for landslag
og til å spille i 1. divisjon for klubblaget.
I Sarpsborg 08 er det nemlig slik at spillerutvikling rangeres
høyere enn gode resultater på juniorlaget.
– Kort fortalt er det på to kamparenaer vi vil vinne. Og det er med
A-laget i 1. divisjon og med juniorlaget i norgesmesterskapet,
forteller toppspillerutvikler Nils Lexerød til SA.
For ordens skyld: A-laget har levert sin beste sesong i 1. divisjon
og er med i kampen om kvalifisering om opprykk til eliteserien.
Juniorlaget gikk helt til kvartfinalen i NM.
Suksess, med andre ord!

Men utover akkurat NM-kampene, prioriterer Nils Lexerød,
juniortrener Kenneth Øby & co. i Sarpsborg 08 sine unge talenter på
denne måten:
1) A-laget
2) Rekruttlaget (3. divisjon)
3) Juniorlaget (interkrets)
Dette betyr at de juniorene som er gode nok til å spille og trene med
A-laget, gjør det. De som ikke spiller i 1. divisjon, har 3. divisjon
som primær kamparena. Mens juniorlaget i seriespill altså har
tredjeprioritet.
– Det er denne modellen vi har valgt å jobbe etter, og vi mener det er det
beste for oss, forklarer Nils Lexerød.
Dette innebærer at den nevnte juniortreneren Kenneth Øby aksepterer at
han ikke har de beste ungguttene tilgjengelig til enhver tid.
– Det er en stor fordel at Kenneth og jeg er samstemte og har jobbet
sammen i mange år, erkjenner Lexerød.
For å si det mildt: Ikke alle fotballtrenere jeg kjenner til er like flinke
til å sette individ og spillerutvikling foran lagets – og gjennom det også
egne – oppnådde resultater.

En tilleggsdimensjon med Sarpsborg 08s modell er det faktum at klubbens
rekruttlag stort sett holder samme nivå gjennom hele sesongen. Motstanderen
opplever ikke at slagkraften varierer fra det helt store til det meget
middelmådige fra kamp til kamp. Ikke alle toppklubber kan skryte av det samme.
– Det handler om fair play overfor våre konkurrenter, forteller Nils Lexerød.
Lexerød innrømmer at man har mange og faglige debatter internt i klubben om den
prioriteringsmodellen man har valgt er riktig. Men når man vet at klubben har
tre-fire landslagsspillere under 18 år, samt blant annet har en 16-åring som
fast høyreback på A-laget – er det umulig å si at modellen er feilslått.

Selv om kalkulerte nedrykk i fotball på en måte strider mot selve ideen med dette
vakre spillet.