17 poeng på 26 fotballkamper setter «annerledesklubben» Sarpsborg 08 på nye prøver.

Sarpsborg 08s ledelse, både den som sitter på trenerbenken og på styrerommet, har vært i hardt vær før. Deres omtalte økonomiske og administrative snuoperasjon var enorm, og la grunnlaget for årets eliteseriespill.

Men nå ligger nye problemstillinger på bordet. Nå handler det mer om rene sportslige vurderinger. Vurderinger som går på hvorvidt fotballfaget blir godt nok ivaretatt med dagens sportslige regime, og om man er gode nok både som enkeltbrikker og som team.
Jeg greier ikke å tolke de siste måneders resultater annerledes enn at dagens sportslige apparat må styrkes.

Og samtidig som det blir altfor enkelt å legge all skyld på én mann, hovedtrener Roar Johansen, er det utvilsomt han som har det overordnete ansvaret. Jeg sier ikke dermed at Johansen nødvendigvis må bort – for han er ikke noen dårligere trener i dag enn etter premièreseieren over Molde (3-0). Men jeg tror han kan trenge en dreven topptrener med pondus og andre egenskaper enn seg selv, ved sin side.
Roar Johansen betyr for mye for Sarpsborg 08s identitet til at han skal hives på dør. Han passer som hånd i hanske til den strategien og handlingsplanen klubben styres etter. Der åpenhet, inkludering og en positiv fotballstil er sentrale elementer.
Men samtidig som Johansen holder mål i lange baner som klubbambassadør, har 2011-sesongen avslørt mangler som til en stor grad nok kan tilskrives liten erfaring. Og akkurat det er ikke rart. For Johansens karrierekurve, fra jobben som keepertrener i 1. divisjon til hovedtrener i eliteserien, er brattere enn noen annen jeg kjenner til i norsk fotball.

Men Sarpsborg 08 har større sportslige utfordringer enn bare på trenersiden. Først og fremst handler det om spillerrekruttering. Når man går til en debutsesong i eliteserien uten å hente inn én eneste soleklar forsterkning – og gjentar det samme i sommerferien – beviser det at systemet ikke er godt nok. Og det viser jo bare hvordan – og jeg glemmer ikke de manglende økonomiske musklene klubben rår over – klubben har bommet på overgangsmarkedet.

Siden den hellige FFK-kampen 6. november 2009, har ikke 08 fått inn én, eneste spiller som med fasit i hånd er betydelig bedre enn de 11 som sendte FFK ned (2-0). Morten Giæver, som har erstattet Bjørnar Johannessen siden 2009-laget, er det nærmeste man kommer et hederlig unntak.
Ansvaret for spillerkjøp må i en klubb som Sarpsborg 08 deles mellom trener og øvrige sportslige ledelse. Og sammen har nok disse sett seg så blind på sin egen definerte spillestil at man ikke har hentet inn spillere med komplementære ferdigheter. Det er slike spillere som kunne utlignet noe av den 11 poeng store avstanden det er mellom Sarpsborg 08 og for eksempel FFK.
Fem og en halv uke gjenstår av eliteseriesesongen. På den tiden må det legges planer for hvem og på hvilken måte man skal ta «annerledesklubben» tilbake til eliteserien.

For noe annet mål for 2012 vil vi ikke høre snakk om!

Etter snaut to år, er det bare å glemme 6. november 2009.

For nå er det bare en syltynn teori som holder liv i håpet om at Sarpsborg 08 holder plassen i eliteserien. Og det takket være naboen fra Fredrikstad. Gårsdagens ydmykelse var vond å svelge. Ikke bare fordi erkerivalen vant. Og ikke bare fordi de vant på en for Sarpsborg 08s del håpløs måte.

Det aller verste var at FFK beseglet Sarpsborgs nedrykksskjebne.
Og det er rett og slett til å grine av.
Samtidig som det bare er til å legge nidvisa om «det var vi som sendte Frek´stad ned, hurra, hurra» og Fossefallets banner med «Always remember the 6 of November» på hylla for godt.
Av respekt for den byen i Nedre Glomma-regionen som faktisk har et fotballag i toppdivisjonen i 2012.
Og den byen er ikke Olavs.
Et bilde på nedturen
FFK er ikke noe fantastisk fotballag. Men de har mer smartness, mer muskler og bedre enkeltspillere enn Sarpsborg 08. For hjemmelaget del var lokaloppgjøret et bilde på det som har vært lagets bane i eliteserien:
Latterlig lettkjøpte baklengsmål.
Og:
Misbrukte målsjanser.
Jeg kjenner at jeg er temmelig lei av å skrive om akkurat det. For det det egentlig handler om er selvfølgelig at Sarpsborg 08 ikke er gode nok til å spille i eliteserien.
Og da kan vi bare spekulere oss grønne om hvordan det kunne ha vært dersom Øyvind Hoås, Michael Røn og Berat Jusufi hadde vært skadefrie hele sesongen.
Det kunne vært annerledes. Men den diskusjonen er like uinteressant som det er å snakke om hva som nå må skje på de seks siste kampene for at Sarpsborg 08 skal beholde plassen.

For Roar Johansen og hans menn handler resten av sesongen nå om to ting:
Først og fremst å gå ned med æren i behold. Altså ikke kollapse totalt.
Og deretter handler det om å bruke de siste ukene av sesongen på å lære enda mer om hvordan det er å spille med de aller beste. Slik at man står enda bedre rustet til det som forhåpentligvis blir en rask retur til det gode selskap.
For sarpepublikummets opptreden i motgangen på Stadion i går viser at denne byen har fått smaken på toppfotball og at vi er en by som står bak laget også i motgang.
Når en vet at de fleste i dagens spillerstall fortsetter også neste år, samtidig som man økonomisk sett snart er friskmeldt, ja, da er det grunn til å se lyst på framtiden.
Selv om vi nå først og fremst må glemme 6. november.

Gullhjelmene fra 11. april kan fort bli både en velsignelse og en forbannelse for Sparta.

For Spartas dobbelttriumf i eventyrsesongen 2010/11 gjør laget fra Hockeytown til fritt vilt i år. Sparta skal jaktes og tvinges ned fra tronen. Det er tanken på dette som har hjulpet spillere i Stavanger, Vålerenga, Lørenskog og Lillehammer gjennom sommerens hardtrening.

Samtidig vil det kravstore Amfi-publikummet ha mer. Mer av de elleville scenene etter finaletriumfen mot Stavanger. Mer av folkeansamlingen på torget – og mer av jublende bilder av kongepokalen og gullhjelmer i SA.
Mye vil som kjent ha mer – og når landets beste hockeypublikum har fått smaken av gull, vil det bare ha mer.
Og mer og mer og mer!
Mer enn noen gang gjelder nå Tore Jobs sine ord: Vi henter spillere til denne klubben som tåler trøkk og som takler det presset det innebærer å bære den blå drakta.
For nå skal Sparta-spillerne forsvare gullet sitt.
Sånt sett har de alt å tape.

Men Peter Johansson og Sjur Robert Nilsens menn har også alt å vinne. Fordi ingenting trigger en idrettsutøver mer enn å gjenskape suksess. Ser en bort fra Vålerenga, som periodevis har vært uimotståelige i norsk hockey, er det kun Storhamar (1995, ´96 og ´97) som har greid å vinne kongepokalen to eller flere år på rad. Det siste tiåret har både Storhamar, Vålerenga, Frisk-Asker, Stavanger og Sparta blitt norgesmestere. Bare Vålerenga (2005, ´06 og ´07) greide å gjenskape suksessen. Det er her Spartas motivasjon nå må ligge. De som opplevde jubelsesongen i fjor, må finne tilbake til go’følelsen og kjenne på hvor fantastisk godt det var å oppnå målet. For nykommerne, de som ikke vant i fjor, bør ikke motivasjon være noe problem.
Sliter de med akkurat det, har de absolutt ingenting i Hockeytown å gjøre.

Sparta er selvfølgelig en av favorittene også i år. Men der lag som Stavanger, Lillehammer og også Vålerenga er styrket, har Sparta et noe svakere lag på papiret. Ikke fordi nykommerne nødvendigvis ikke holder mål, men fordi de spillerne som er borte var så vanvittig gode og viktige. Spesielt backrekka er svekket. Ikke fordi Henrik Ødegaard eller Eric Olimb er dårlige hockeyspillere, men fordi Mat Robinson, Jonas Elofsson og sluttspillsheriffen Drew Fata var så fantastisk betydningsfulle for fjorårets gullutgave.
Og så gjenstår det å se om Brandon Buck blir den poenggarantisten som Dion Knelsen var det spesielt i fjorårssesongens siste halvdel.
Pucken kan slippes for en fantastisk interessant hockeysesong.
Der Sparta har alt å tape.
Og mest å vinne!

Jeg har ikke et vondt ord å si om Hugues Wembangomo som fotballspiller. Annet enn at han ikke er noen spiss.

Og derfor blir et av landets aller største forsvarstalenter et bilde på krisa i Sarpsborg 08 når han de siste 22 minuttene spiller helt på topp i en eliteseriekamp mot Vålerengas stjernegalleri. Det sier litt om problemene i Sarpsborg 08 når Roar Johansen må bruke sin kanskje minst målfarlige spiller «up front».
Nå vet jeg utmerket godt at det var en gambling fra 08-benkens side. Og jeg liker trenere som tar sjanser i motgang. Det var sikkert også fornuftig å erstatte Øyvind Hoås sin defensive hodestyrke når to-metersmannen ikke orket mer. Men det blir likevel håpløst å bruke en back-reserve uten en eneste nettkjenning i eliteserien i rollen som spiss.
Da er det liksom ikke rart at Sarpsborg for andre hjemmekamp på rad – og for fjerde gang på de fem siste kampene – går av banen uten å score mål. Uten at jeg engang antyder at det er Hugues Wembangomos skyld.
Sarpsborg 08 spilte en god førsteomgang på et fullsatt Stadion lørdag kveld. Men typisk nok gikk Morten Giævers praktfulle skudd i stanga. Og typisk nok overså dommer Per Ivar Staberg fellingen av Kjetil Berge inne i Vålerengas felt. Mer hyggelig var det at den nye 4-4-2-formasjonen satt godt defensivt, samtidig som Stanley Ihugba viste at Sarpsborg 08 i nigerianeren har fått en mann som både kan fighte og spille ball. Sammen med Joackim Jørgensen danner han en fin forsvarslås midt på banen.
Men det er heller ingen tvil om at systemomleggingen har gjort Sarpsborg 08 mer forutsigbare offensivt. Sånn sett savner vi midtbanediamanten når laget har ballen. Men noe må man ofre på trygghetens alter. Derfor må heller trenere og spillere i fellesskap finne ut av hvordan man også skal bli bedre offensivt med to flate firere og et spisspar på topp.
Etter den gode førsteomgangen, gjentok dessverre historien seg fra Lillestrøm-kampen etter pause. På Åråsen var det Frode Kippe som la grunnlaget for LSKs første mål, lørdag var det VIF-kjempen André Muri. At motstanderens to beste hodespillere blir gitt fritt leide på corner, er rett og slett ikke godt nok på dette nivået.
På 0-1 gikk mye av lufta ut av ballongen. 0-2 kom, akkurat som mot Lillestrøm, på en overgang imot. Og resten handlet mest om et godt Vålerenga-lag og et hjemmelag uten selvtillit.
Og i slike situasjoner hjelper det sjelden å gamble med backreserver som spisser.
Selv om Roar Johansen skal ha for forsøket.

Kjært barn har mange navn. Men jeg grøsser når Sarpsborg 08 omtales som «Norges Blackpool».

Ikke det at jeg har noe imot heltene fra den nitriste industribyen Blackpool. For med fantastiske Ian Holloway som manager spilte de oransjekledde seg inn i alle fotballelskeres hjerter – også mitt – da de tok Premier League med storm i vinter.
Det var bare det at Blackpools offensive, friske og uredde fotball endte med nedrykk.
Og da er det mager trøst at en «hel» fotballverden gråt med Holloway og hans tapre menn da de mistet fotfeste i aller siste serieomgang.

Sarpsborg 08 omtales som «annerledeslaget», som de siste amatører og som både blåøyde, naive og som et fotballag uten kynisme. Kallenavnene har de fått gjennom at de har våget å møte eliteserien gjennom å være seg selv – og ikke forsøkt å opptre annerledes selv om man nå møter den ypperste klubbmotstanden dette landet har å by på.
Og med noen stygge skjønnhetsfeil, har Roar Johansens menn klart seg minst like bra som selv de største optimistene håpet. Og de som forventet en blå-hvit kasteball – slike som TV2s Daniel Nannskog – har fått seg en og annen overraskelse. For Sarpsborg 08 har ikke dummet seg ut – langt der ifra.

På forhånd var alle klar over at Sarpsborg 08 måtte opprettholde sin gode hjemmestatistikk for å ha en sjanse til fornyet kontrakt. Og gledelig nok har man klart det. 13 av 16 poeng er kapret på eget plastgress, noe som har vært helt avgjørende for at den, tross alt, akseptable 13.-plassen etter halvspilt serie.
Verre er det selvfølgelig at man står uten seier på bortebane. Men det er slett ikke uvanlig i moderne fotball at lag er langt bedre borte- enn hjemme. Og det som tross alt er gledelig med Sarpsborgs lite imponerende bortestatistikk, er uavgjort-resultatet i Tromsø (16. mai), den gode kampen mot Viking i Stavanger sist torsdag – og kampen mot FFK i Fredrikstad. De to sistnevnte kampene kunne fort endt med trepoengere dersom marginene hadde vært litt på blå-hvitts side. Jeg tror for eksempel aldri man hadde tapt to poeng i Stavanger dersom Joackim Jørgensen hadde fått lov til å være på banen i 90 minutter.

Torsdag er det sju uker siden Sarpsborg 08 sist vant en seriekamp. Den kom mot Aalesund 19. mai. Etter det har det blitt tre fattige poeng i det som har vært noen temmelig fæle uker for det ferske eliteserielaget. For i løpet av disse ukene har laget for eksempel blitt avslørt for manglende duellkraft i eget felt, for variabel defensiv trygghet defensivt på midtbanen – best bevist mot Brann på Stadion (3-5) – og man har ikke minst fått føle hvor sårbare man er for skader. Det siste personifiseres best gjennom Øyvind Hoås. Hans skadefravær har vært blytungt, og selv om ingen skal være uerstattelige i et kollektivt spill som fotball, er Hoås’ sin blotte tilstedeværelse nok til at Sarpsborg 08 ser ut som et helt annet fotballag. 2,03-mannen er av uvurderlig betydning for et lag som har et angrepsspill mer basert på kreative, individuelle løsninger enn et planlagt løps- og bevegelsesmønster.
Uten Hoås ser Sarpsborg 08 ofte veldig ufarlige ut.
Men den uortodokse spissen på banen vet ingen helt hva som skjer.
Og den forskjellen er rett og slett enorm.

Halvveis er tre lag bak Sarpsborg 08 på tabellen. Når vis skriver 6. november, og siste match spilles, må det være minst to. Vi tar det for gitt at Sogndal er det ene. Men hvilket lag skal følge sogndølingene ned?
Jeg tror det står mellom de tre lagene som tar sommerferie sammen med 08 i «sumpa»:

• Start (14. plass pr. nå): Potensiell storklubb med store problemer. Trenerskiftet har ikke gitt resultater. Kristiansanderne sliter.
• Viking (15. plass): Åge Hareides lag er langt fra friskmeldt. Er en av årets største skuffelse ut fra ressurser og mannskap. Spilte som det bunnlaget det er mot Sarpsborg torsdag.
  Eller:
• Odd-Grenland (12. plass): Skienslaget sliter voldsomt med å få et brukbart spill omgjort i tellende resultater. Har ikke penger til å forsterke laget, og eliteseriens høyeste gjennomsnittsalder i laget.
  Akkurat nå føles det som Odd-Grenland fort kan bli laget Sarpsborg 08 må legge bak seg i tillegg til Sogndal.

Apropos Sogndal: Sarpsborgs bortekamp på Fosshaugane Campus neste søndag blir utrolig viktig. Med hjemmeseier der, har Sogndal skikkelig kontakt. Kommer årets første trepoenger på fremmed gress for Roar Johansens lag, vil man få en «flying start» på høstsesongen.
Men til sjuende og sist kan det bli et spørsmål om marginer. Om stolpe inn eller stolpe ut. Om dommeravgjørelser for eller mot.
Bare spør Blackpool-fansen og manager Ian Holloway, så vil de fortelle hvordan det føles når marginene går imot.
Og når man rykker ned, selv om en sjarmerer alle som er glad i fotball.
Derfor: Slutt å kalle Sarpsborg 08 «Norges Blackpool».
Gjør det med en gang!
Og ha en god fotballferie!

Akkurat da Roar Johansen skulle sikre seieren ved et formasjonsskifte, mistet Sarpsborg 08 to poeng.

Og for å ha sagt det med en gang: Stabæks 1-1-utligning var fullt fortjente. Det er fullt forståelig at de tilreisende fra Bærum føler seg snytt for seieren i en kamp der gjestene var så dominerende som jeg ikke kan huske å ha sett et bortelag være på Sarpsborg stadion.

Men samtidig: Stabæks enorme ballinnehav resulterte ikke i et hav av digre målsjanser mot et Sarpsborg-forsvar og en Hjulstad i buret som spilte en meget solid kamp. Og derfor er jeg ikke fremmed for tanken om at en omlegging til 4-4-1-1 på stillingen 1–0 da drøye kvarteret gjensto, faktisk kunne vært det som kunne gitt hjemmelaget muligheten til å rane til seg seieren.
For det er det det hadde vært dersom Sarpsborg hadde vunnet; et ran. Kanskje ikke et brutalt ett – men definitivt et poengtyveri!

For første gang får nå Roar Johansen og hans støtteapparat virkelig merke hvor tynn og sårbar spillerstallen deres er. Når man må spille med en Martin Wiig som kommer rett fra sykesenga. En Øyvind Hoås som er tapet fra ankelen til hofta på venstrebeinet. Og samtidig må si nei når tre av fire midtbanespillere (Jørgensen, Breive og Giæver), ifølge Roar Johansen, ber om å bli byttet ut mot slutten – ja, da sier det seg selv at man er i hardt vær. Spesielt når man for eksempel har en reservebenk som er kjemisk fri for defensive midtbanespillere med eliteserieerfaring.

Når det er sagt: Det skade- og sykdomsplagete 08-laget forsvarte seg heroisk til ett poeng mot et Stabæk-lag som ga et av landets mest ballsikre lag en leksjon i pasningskvalitet og bevegelse med og uten ball. Sarpsborgs spillere løp enormt mye imellom, og spesielt i midtbaneleddet var det lenge mellom hver gang en blåkledd spiller var nær ballen. Og når karer som Tom Erik Breive og Morten Giæver nesten blir uten ballkontakt – og samtidig er dyktig slitne – reduseres de fort fra å være strålende ballspillere til statister.
Nettopp midtbaneleddet blir nøkkelen også mot Vålerenga på Ullevaal søndag. Og da er Sarpsborg 08 avhengig av at flere enn Joackim Jørgensen er synlig.

Til slutt; til Sarpsborgs fysioterapeut Ole Martin Ellingsen:
Sørg for at Øyvind Hoås kommer seg ut på Ullevaal-gresset søndag. Hans blotte tilstedeværelse gir blåkledde håp og motstanderen frykt. Så: Fram med tapen!
Vålerenga neste!

Først da lillebror ble seg selv lik, ble det skikkelig morsomt på Fredrikstad stadion.

Og det er alltid gøy når lillebror vokser seg stor, får selvtillit – og utfordrer storebror. I vanlige familier resulterer det i at eldstemann får kamp om husets fineste soverom. På det flotte fotballstadionet i Plankebyen i går førte Sarpsborg 08s selvtillit til usikre rødbukser både på bane og tribune.
Og til at gjestene fra Olavs by nesten tok med seg ett deilig poeng hjem.
På en heldig måte, må vi være ærlige nok å si. For FFKs utligning til 1–1 var høyst fortjent. Selv om det var forferdelig surt da den kom så sent som i det 85. spilleminutt.

FFK gikk rett i strupen på Sarpsborg 08 fra start. Men ikke fordi FFK var så forferdelig gode. Hjemmelagets dominans skyldtes at Sarpsborg 08 ikke fikk spillet til å gli. Det tok faktisk over ti minutter før et av eliteseriens aller beste pasningslag greide å treffe hverandre med tre baller på rad. Og da sier det selv at man får trøbbel.
Men så traff plutselig Øyvind Hoås med sine vanskelige valg. Morten Giæver fant seg til rette på plassen der Michael Røn vanligvis regjerer. Og indreløperne Erik Jonvik og Tom Erik Breive kom med i spillet. Når i tillegg dirigenten Joackim Jørgensen tok tak, var alt på stell igjen.
At det sto 0–0 til pause, skal faktisk FFK være greit fornøyd med. Selvfølgelig kunne FFK ledet – med samtidig skulle Martin Wiig antakelig hatt straffe da han ble revet ned alene med keeper etter 31 minutter.

Etter pause kom ikke det samme stormløpet som fra kampstart av. For Sarpsborg 08 hadde grei kontroll. Og da Joackim Jørgensen sendte Martin Wiig alene med keeper med en utsøkt pasning, var det flere enn jeg som så 6. november 2009 om igjen.
Men den gang ei. For det er mer hjerte i dette FFK-laget enn det Tom Nordlie trente ned til 1. divisjon for to år siden. Og derfor orket de et stormløp som til slutt endte med at banens beste utespiller, Tarik Elyounoussi gjorde 1–1 med en utsøkt lobb over gjestenes beste, keeper Joacim Heier.
1-1, altså – etter en dyst der brødrene til slutt delte broderlig, selv om lillebror yppet seg lenge en lang stund.

Dermed fikk Sarpsborg 08 med seg ett poeng i starten av en uke som fortsetter med Stabæk (h) torsdag og Vålerenga (b) søndag.
En knallhard test om Sarpsborg 08s tynne stall fikser tre kamper på en seks dager.
Da kreves det at man finner seg selv fra start av.
Og ikke opptrer som en lillebror uten selvtillit.

Det tok fire fotballkamper på Stadion å gjøre Sarpsborg 08 om til Sarpsborg 8–0.

• Molde (3-0).
• Sogndal (1-0).
• Start (2-0).
  Og i går:
• Aalesund (2-0).
  Perfekt. Formidabelt. Og enormt betryggende. Selv om gårsdagens Aalesund-kamp var alt annet enn en fotballfest.
  Det var heller en typisk hverdagskamp. Men gode lag vinner også på dårlige dager. Og Sarpsborg 08 er et godt fotballag – spesielt på eget kunstgress.

Aalesund-trener Kjetil Rekdal kom godt forberedt til Sarpsborg. Han tok hjemmelaget skikkelig på alvor, hadde gjort leksa si – og gjorde det vanskelig og tøft for et Sarpsborg-lag som virket seigt i både bein, hode og pasningsspill. Det gikk liksom i sirup, spesielt i første omgang.
Derfor var en dose hjemmeflaks en av årsakene til at alle tre poengene ble igjen i Sarpsborg. For ærlig talt var det mange 08-spillere som spilte under pari i går. Så mange at det nesten er utrolig at det til slutt endte 2–0. – Vi gjorde alt annet enn å score mål, mente Kjetil Rekdal etterpå. Og har rett i den konklusjonen. For mens Aalesund bommet og skjøt i stanga, utnyttet Øyvind Hoås (corner) og Tom Eik Breive to av uvanlig få store målsjanser for hjemmelaget. Begge kom i løpet av Sarpsborgs aller beste periode i matchen: De 25 siste minuttene. – Da virket det som vi orket mer enn dem, sa en ydmyk Sarpsborg-sjef Roar Johansen etterpå. Betryggende, det også!

Kjetil Rekdal var godt forberedt, som vanlig. Men han greide aldri å stanse han som er det nærmeste man kommer en «Rekdal-kopi» i Sarpsborg 08s lag. Joackim Jørgensen var nok en gang strålende som det sentrale ankeret. Og gjorde – som Rekdal i sine glansdagene for «Drillos» sitt til å holde hjemmelaget samlet. Og selv om han akkurat som Rekdal – og en annen ballsentral, rakstingen Bent Skammelsrud (Rosenborg) og dagens landslagsanker Henning Hauger – noen ganger nok slår i overkant mange pasninger til siden og bakover, er han fenomenalt viktig for Sarpsborg 08.
I går styrte han hele butikken. Og var sammen med målvakt Joacim Heier i en klasse for seg.
8–0
Men viktigste av alt. 2–0 mot topplaget Aalesund gjør hjemmestatistikken komplett.
Og smått sensasjonell:

• 12 poeng.
• 8–0.
• Slå den!*