Sarpinger flest gikk på jobben med hevet hode mandag morgen.

I hvert fall gjorde de av våre bysbarn som søndag sto i kø for å få økt
selvfølelse det. For det var det vi gjorde, vi som brukte søndagen til
å gå på både fotball- og ishockeykamp. Vi sto i kø for å styrke følelsen
av å være stolte og engasjere sarpinger. Rundt fire tusen av oss gjorde
det, og alle disse gikk på jobben eller skolen dagen derpå med en god følelse.

Lite eller ingenting betyr så mye for et folk som gode idrettsprestasjoner.
Uansett hva man mener om idrett, uansett hva man synes om pengebruken i den
«usunne« toppidretten og uansett om man ikke vet opp og ned på ei hockeykølle;
gode idrettsprestasjoner virker positivt på et land, et område eller i vårt
tilfelle en by.

For visst føles det bra å bo i en by som har et fotballag som lukter på opprykk
til eliteserien og et ishockeylag som er – eller kan bli – Norges aller beste.

Vi nordmenn er antakelig verdensmestre i å sole oss i glansen av våre
idrettsstjerner. Vi husker den voldsomme hypen den enorme norske medaljesankingen
under OL på Lillehammer medførte. Det var liksom ikke måte på hvor gode Norge og
nordmenn var, og mange kritikere brukte ordet nasjonalisme for å beskrive det
de opplevde i Norge før, under og etter de magiske februardagene i 1994.

Noe av samme kritikk fikk daværende statsminister Gro Harlem Brundtland da hun i
sin nyttårstale 1. januar 1992 kom med sitt kanskje mest berømte sitat: «Det er
typisk norsk å være god». Uttrykket ble av mange tolket som et eksempel på
selvgodhet, og har blitt latterliggjort i ettertid. Nå mente nok landsmoderen bare
å skryte av det nordmenn oppnår på ulike fronter – og beskrive en kultur og et
folk som faktisk har topper på mange felt – men ordbruken kunne nok Brundtland vært
mer heldig med.

Men tilbake til supersøndagen i Sarpsborg: Jeg har hatt den ofte tvilsomme gleden
og æren av å ha frekventert Sarpsborg stadion i hele mitt liv. Det har ikke alltid
vært like gøy. Søndag var det udelt morsomt – også lenge før Sarpsborg 08 scoret
to mål på overtid mot Hønefoss. Det som var aller best, var likevel stemningen
etter matchen. Jeg tror aldri – heller ikke de gangene jeg har sett opprykksmatcher
på Stadion – jeg har opplevd maken til følelser etter at dommeren blåste av kampen.
Folk fleste viste en enorm glede, og jeg så en dimensjon som gjør meg trygg på at
Sarpsborg 08 begynner å få skikkelig fotfeste blant folk flest: Tilskuere fra
alle leire og alle geografiske ståsteder i kommunen vår deltok i jubelkoret.
Akkurat som de gjorde i Sparta Amfi et par timer senere.

Slikt gir økt selvfølelse!