Den ene halvdelen av dette bildet tok barndommen min. Den andre har jeg brukt
store deler av mitt yrkesaktive liv på.

Det var i hvert fall slikt de føltes da jeg så de to lagene fra retrokampen i
Sparta Amfi bli avbildet etter endt dyst. Der var barndomsheltene og ungdoms-
heltene side ved side med de jeg har fulgt tett, intervjuet, slaktet og skrytt av
opp gjennom årene i SAs spalter. Det føltes som hele livet mitt var der ute på
isen – og samlet til dette smått historiske bildet.

Det var flere enn jeg som hadde klumpen i halsen og en tåre i øyekroken da ”Djura”
Olsson, Sivert Andersson, Tommy Skaarberg, Igor Mishukov, Janne Claesson og hva de
nå heter alle sammen gled inn på Amfi-isen igjen. Det var stort. Og det er bare å
takke alle dem som har jobbet knallhardt for å få dette til.

Det er uaktuelt å rangere disse gamle og halvgamle Sparta-heltene. Uaktuelt å sette
dem opp mot hverandre. Men det er klart det alltid er noe eget med de første;
”Djura”, ”Bros”, ”Esa”, Beckman – de som for alvor gjorde hockey til publikumssport
i Sarpsborg. Da Sivert Andersson tok piruetten sin, ”Djura” Olsson selvfølgelig
stod akkurat der keeperreturen kom og satte den i garnet og Lasse Beckman ba om
time out og etter det snudde matchen – ja, da var det bare tåka som manglet i
Amfi´n. Ellers var det som i gode, gamle 80-tallsdager.

Og akkurat som det er spesielt med de første, er det spesielt med de egne
produktene; sarpingene. Slike som ”Blekka” Bekkerud og Per Christian Knold, ved
siden av dagens kaptein Jonas Andersen de beste hockeyspillerne Sparta har fostret.
Men også Pål Andre Eriksen, Pål Raab Lien, Geir Dalene, Jon Gundersen og Reino
Johansen. Slitere og trofaste klubbspillere. For ikke å snakke om Tommy Skaarberg,
Nils Witnes, Roar og Rune Eilertsen,Sten Gunnar Jørgensen, de av de tidlige
80-tallsheltene som har ekte sarpedialekt.
Lørdag var de der alle sammen – de to gullkapteinene Witnes og Roar Eilertsen
riktignok ”bare” i spillerboksen som lagledere.

Også Janne Classon, da. Ordentlige, reale, flinke Claesson; administrerende direktør
i Sverige i dag, beinhard spillende trener i Sparta Amfi fra 1989 til 1991. Eller
Timo Blomqvist, finnen som var en av NHLs beste defensive backer, men som aldri ble
virkelig elsket av andre enn backkollegaene og keeperne i Sparta. Fordi vi ikke
skjønte hvor god han var. Og fordi Sparta tidlig på 90-tallet var et synkende skip.

Og Igor Mishukov. Fantastiske, enorme Igor. Han som kom ”from Russia with goals” og
som skøyte-danset seg inn i alle sarpingers hjerter. Jeg husker jeg møtte ham på
Fornebu, husker jeg spiste middag med ham på Saga Hotell sammen med Janne Claesson,
Rune Eilertsen og Tore Pettersen den første kvelden han var i Norge. Og jeg husker
han ba pent om å få biff nummer to. Selv ikke hockeyspillere landslagsdiskusjonen
var vant til fete og blodige biffer i Russland i 1990. Lørdag danset han over
Amfi-isen igjen. Like vakkert og effektivt som for 20 år siden. Det er kunst det
Igor driver med. Verken mer eller mindre.

Jeg har nevnt en del, men langt i fra alle. De som ikke er nevnt, er ikke glemt.
Langt i fra. For lørdag var for eksempel tidenes beste Sparta-spiller (kåret av SA
ved årtusenskiftet) Stephen Foyn, 2000-tallsheltene Henrik Smångs, Joakim Backlund,
Torbjörn Johansson, Markku Takala og Fredrik Mällberg og den eneste spartanske
kasakhstaneren gjennom tidene, Vadim Tunikov, på plass. For å ha nevnt enda et
knippe.

Om jeg savnet noe eller noen? For uten den nevnte tåka, må det være Hans Eikegard.
80-tallsbacken burde vært med. Og så kunne man plassert Jan Hexeberg i
speakerboksen og Kai Robert i blå smoking syngende på ”Blå Bobler” på isen. Men
for alt jeg vet, kan for øvrig alle disse ha fått forespørsel om å være med.

Ellers var det en stor opplevelse vi fikk i Sparta Amfi lørdag ettermiddag, alle
vi som er merket for livet av et hockeylag fra Brevik.
Vi som på mange måter kan sammenfatte et helt liv gjennom et lagbilde.
Takk for kampen!
Og velkommen igjen til alle gamle helter!