I selv de største organisasjoner, er det enkeltmenneskenes beslutninger, vurderinger og prioriteringer det til sjuende og sist kommer an på. Dette gjelder ikke bare innen idretten, men også i alle andre organisasjoner, klubber, foreninger, lag – og bedrifter.
Men ofte blir det ekstra synlig innen idrett og kultur, fordi man der er avhengig av at lederne også skjønner forholdet mellom frivillighet og profesjonalisme.

Samtidig som enkeltpersonenes innsats er avgjørende for en organisasjons suksess, er man innen idretten også ekstremt flinke til å la den enkelte få skylda for «alt» dersom noe går galt. Det ferskeste eksempelet i så henseende er de siste måneders såpeopera på Fredrikstad stadion. Tidligere administrerende direktør Runar Henriksen og ekstrener Tom Nordlie ble symbolet på alt som var galt, håpløst og elendig i «Plankebyen»s en gang så stolte fotballklubb.
Men var det virkelig sånn? Var ikke klubben skakkjørt økonomisk så det holdt før Henriksen satte seg i direktørstolen? Det var vel ikke han som hadde lagt et urealistisk budsjett og signert drømmekontrakter til mer eller mindre middelmådige fotballspillere? Og FFK framsto ikke akkurat som guds gave til fotballen da Tom Nordlie overtok etter Anders Grönhagen-innbytteren Tom Freddy Aune heller? For det er vel grenser for hvor dårlig en fotballtrener kan gjøre et fotballag i løpet av noen få uker?

Men tilbake til enkeltledernes betydning for suksess. Jeg synes Sarpsborg 08 er et glimrende eksempel. Uten forkleinelse for noen, Geir Lilletvedt var rett mann til rett tid da han startet opprydningen i 1. divisjonsklubben. Akkurat som Roar Johansen var rett mann da han ble trener. Conny Karlsson var en utmerket fotballfagmann, men spillergruppa i 08 trengte en moderne pedagog.
Og se på Sparta: Tore Jobs passet som hånd i hanske da han sakte, men sikkert startet med å ruste opp en klubb som lå nede.
Og nå ser det jaggu ut som FFK har fått seg en vinner i den nygamle formannen Svein Johannessen. Plutselig er det litt optimisme å spore i Fredrikstad igjen, også.

En fotballspiller kan aldri bli større enn laget han spiller for. En leder aldri større enn klubben han jobber for. Men en enkelt mann kan likevel gjøre en enorm forskjell
Om man heter Barack Obama, Alex Ferguson eller Roar Johansen – uten sammenligning for øvrig – er nemlig enkeltpersoner avgjørende brikker i selv det største spillet.